Havørn

Jeg og sønnen var ute i fjordene rundt i Tysvær i førtse halvdel av påsken og sjekket hvordan det står til med havørnene "våre".  Mange av dem ser ut til å gå til hekking,  mens noen er noe usikkre ennå. Enkelte var ikke å se i nærheten av hekkebiotopen.

På en av biotopene, ser det ut til at hannen er borte, ( mulig den har omkommet i kamp mot en yngre rival).  Hunnen ser ut til å være alene, men på onsdag hadde hun besøk av en yngre hann.

Denne 3 årige hannen,( 4K) var mer tillitsfull enn den eldre hunnen, men når den hadde plukket opp en fisk, var den eldre hunnen raskt på pletten og stjal fisken ungdommen hadde fanget.

William, (sønnen på 9 år) fikk noen blinkskudd han kan være stolt over...

Gamla overtok, eller rett og slett stjal fisken som den yngre hannen hadde møysommelig plukket opp fra sjøen

Roger Mår.

Etter en tur i skogen "min", for ett år siden, kom jeg over en stubbe som var hul.  Tanker og planer surret i hodet.  Jeg så for meg bildet jeg ville ha av en mår der den står oppi stubben og kikker ut. Hvordan skulle jeg klare dette,  uten at jeg trengte å sitte i en kamuflasje  i dagevis, som jeg ikke har tid til !.
Å sette opp et villtkamera rett ved der en ser for seg at dyr og fugler passerer eller setter seg, er en enkel måte å få tatt bilder og dokumentere  dyrenes liv. Men kvaliteten på villtkameraene er ennå ikke blitt så bra at bildene kan brukes til noe annet enn en dokumentasjon.
Planen var da å lage et villtkamera av et gammelt speilrefleks kamera jeg ikke brukte så mye lenger.
Jeg forhørte meg med andre som hadde laget noe tilsvarende jeg hadde i tankene, kjøpte inn billig utstyr på Clahs Olson og Biltema.  En IR detektor, batteripakke og elektroniske kabler og snor-utløsere til en samlet sum rundt 500 kr.-  En kasse ble laget som fotoapparatet kunne stå tørrt i all slags vær, og satt ut i skogen like ved stubben jeg så for meg at måren ble et fint motiv i furuskogen "min".

Noe honning, fiken og daddler ble lagt ut for å vinne mårens tillit.
Først var måren bare aktiv i døgnets mørkeste timer, men ettersom dagene blir lengre og lengre, blir måren nødt til å bruke noen av de lyse timene av døgnet til å jakte etter mat.

Første "offer" for mitt speilrefleks villtkamera, var en flaggspett

Så, endelig, etter et par uker med bare svarte bilder, satt Roger Mår der jeg villa ha den. !!!!!

Regn og stormer

Regn, kuling, storm og atter regn.

Dette har vært trenden de siste måneden, og folk flest begynner vel å ble møkklei av denne værformen. Men nå kan vi ikke gjøre noe med været, selv om vi bruker mye tid til å snakke om det. Her er det bare å kle seg i oljehyra og trosse værgudene, selv om det er mer fristende å sitte hjemme i et lunt og tørrt hus.

Ikke alltid at lyset er like spennende, men lykken kan stå deg bi, og du kan få noen fantastiske uværsbilder.  Selv har jeg ikke vært så flink til å være ute og fotografere i de verste stormene, noe jeg vil prøve å bli bedre på. Bildene under er fra etter noen stormer som har passert Haugalandet og Jæren de siste årene. 

Sædgås - sjelden gjest på Haugalandet

De siste ukene har vi hatt gleden av å se sædgjess i og rundt Tornesvatnet i Haugesund. Dette er første gangen jeg ser denne arten på mine trakter. Sædgåsa blir observert mer regelmessig på Jæren høst og vinterrstid på de utallige jordbruksmarkene. Om disse fuglene som oppholder seg på Haugalandet i disse dager har blåst nordover fra Jæren, skal jeg ikke påstå, men det har blåst kuling og storm uavbrutt de siste to - tre ukene fra sørøst.

Sædgås  Anser fabalis

Bestanden i Norge har antakelig hatt en negativ utvikling over mange tiår, men spesielt på 

1970- og 1980-tallet. I dag finner vi arten nesten utelukkende i Finnmark, og flest i det østlige Finnmark. 

Bestanden i Finnmark kan være i størrelsesorden 400-600 hekkende gjess og er muligens i en viss oppgang. 

I tillegg kommer et varierende antall ikke-hekkende gjess (myteflokker). Man kan diskutere om ikke sædgåsa er sterkt trua (EN) i Norge?

Hvor lever den ellers:

 sædgåsa hekker i det nordlige Russland og det nordlige Fennoskandia, og basert på tellinger på overvintringsstedene ser den globale bestanden, som er anslått til 700 000 gjess, ut til å øke.

Våre gjess overvintrer fra Sør-Sverige og sørover i Europa, anhengig av hvor streng vinteren er.

Hva ligger i navnet:

”sædgås” kan høres ut som et rart navn, men stammer antakelig fra det faktum at 

sædgåsa ankommer om våren når sæden, altså såkornet, skal i jorda. Da beiter den gjerne på snøfrie jorder, og som andre gjess er den sikkert også glad i korn. På engelsk heter den ”bean goose”, altså ”bønnegås”. 

De første gjessene kommer til Finnmark i siste del av april, mens hovedmengden ankommer i månedsskiftet april-mai.

I dag søndag, var det en flokk på 34 på Fagerheim jordene litt øst for Tornesvatnet, og en flokk på 4 på Førland ca 2 km nord for Tornesvatnet.

Hvordan ser den ut:

 ei ganske grå gås med oransje føtter, vekt rundt 3 kg. Nebbet er oransje med svarte 

tegninger. Det er beskrevet to underarter, taiga- og tundrasædgås, som begge ser ut til å hekke i Finnmark

Hva er truslene: 

tidligere, før fredningen, var den største trusselen jakt. Dette var antakelig årsak til 

at bestanden gikk så sterkt tilbake. Nå kan truslene være kraftutbygging, skogsdrift, drenering av myr, 

utbygging og forstyrrelser. Arten ser ut til å være relativt trygg på overvintringsstedene.

Har sædgåsa noen naturlige fiender: 

særlig i hekketida er den utsatt for rovdyr, kanskje utgjør rødrev og kongeørn den største trusselen.

 Et annet problem kan være dårlig vær om våren, i første del av 

hekketida. Mangel på gode beiteområder, særlig områder som blir tidlig snøfrie om våren, kan også være et problem. 

Sangsvane

Sterk vind i fjordstrøka i dag.  Stiv kuling med sterk storm i kastene. ! Vann ble pisket opp 50-60 m i lufta.

Fire sangsvaner hadde funnet seg en lun vik, hvor de kunne hvile seg og finne noe mat i den grunne vika. 

Jeg ålte meg inn på disse flotte og sky fuglene. Brukte ca tyve minutt på ti meter. En var som regel altid på vakt, måtte åle meg innpå når den så en annen vei.

Mens tre av dem tok seg en blund, holdt den ene vakt.

Til slutt slappet vakten av og la hodet oppå ryggen som de andre.

Etter en blund på en halv time, var det fjørstell og deretter matauk.

Voksne sangsvaner har en helt hvit fjærdrakt og blir normalt omkring 140–160 cm lange. Vingespennet er cirka 205–235 cm og vekten 8–15 kg. Det er ikke lett å se forskjell på kjønnene. Ungfuglene har grå fjærdrakt og lyserødt nebb. Både når de flyr og svømmer kan sangsvanene gi fra seg kraftige trompetaktige lyder. 

Sangsvanene skilles fra knoppsvanene på det gule nebbet og en rettere hals.

De hekker på Island og i de arktiske delene av Skandinavia og Russland. I Norge hekker de helst i Finnmark og Troms, men enkelte hekkende par har blitt observert så langt sør som i Østfold. Hekkingen foregår i myrer og sumpområder, helst ved åpent vann. Sangsvanene er svært sky i hekketiden. Begge kjønnene bygger reiret, som ofte blir benyttet flere år på rad. Hekkingen begynner i april eller mai. Hunnen legger 4 til 6 egg som ruges i 30 dager før de klekkes.

På mine trakter er de en vanlig overvintringsgjest fra november til mars-april. De drar nordover så snart isen slippe sitt kalde tak fra vann og innsjøer. 

Normalt en meget sky fugl, men jeg opplevde for noen år siden at flere sangsvaner hadde blandet seg med noen håndtamme knoppsvaner. Sangsvanene ble nesten håndtamme selv og spiste brødsmuler som ender, gjess og knoppsvanene. 

Tålmodighet

I romjulen var jeg og guttungen i ørneskjulet vi lagde for godt og vel ett år siden. 

Det ble ingen ørneaktivitet ved skjulet den første vinteren,  selv om alt lå tilrette for at den skulle komme.  Men etter ett års tålmodig venting, kom endelig ørnene ned på åtet vi hadde lagt ut. Rett før jul hadde vi flere ganger observert på god avstand med teleskop,  opptil 8 ørner var i området, men bare to-tre av ørnene var nede og spiste av åtet.

Det var ikke hver dag ørnene var i området, så vi måtte bare satse på at vi hadde flaks en av dagene i romjulen og at ørnene kom ned ved skjulet vårt.

William var heldig den første dagen han satt i ørneskjulet, to havørner kom ned og to andre holdt seg litt på avstand.

Det viste seg at den ene ørna faktisk var ringmerket i Aust-Agder sommeren 2013

Mer detaljer kommer når jeg får oppdaterte informasjon.

Når en skal fotografere de sky havørnene, må en inn i skjulet i ly av mørket om morgenen, og sitte der til det blir mørkt igjen på ettermiddagen. 

Noe en utålmodig gutteskrott på 9 år må lære seg, er i aller høyeste grad å sitte i ro og være meget tålmodig i bortimot  8-9 timer.  Da var nok iPaden til stor hjelp..................

Bilder fikk William tatt av ørna, noe han kan være stolt over. !

Svarttrost

Ja, nå er det lenge siden jeg har lagt noe nytt til bloggen min, alt for lenge. har slitt litt med helseplager etter flåttbitt. Om det er et tilbakefall fra da det ble påvist borellia for 14 år siden vites ikke, men har hatt smerter ( influensa liknende), i kropp, ledd og muskelsmerter, svimmelhet og veldig trøtt. Heldigvis er jeg på bedringens vei og ser igjen lysere på livet.

For de som har fulgt meg på bloggen, har sikkert registrert at jeg bruker mye tid på havørn.  Det  er nesten en altoppslukende interesse jeg fikk på begynnelsen av 1980 årene da de første havørnene begynte å opptre på Haugalandet.

Nå, etter 30 år har jeg en viss oversikt over ca  25 til 30 havørnpar på Haugalandet ( Sveio, Haugesund, Karmøy, Tysvær og Vindafjord) , deres liv og lagnad er det som jeg synes er så interessant.  Det blir nok en del historier og informasjon om havørn og mine opplevelser .....

At gutt-ungen min på 9 år begynner å vise interesse for det samme som meg gir meg litt ekstra inspirasjon.

Av frykt for å bli for ensporet med kun havørnbilder og historier, begynner jeg denne gangen med noe så vanlig som en svarttrost.

Selv om hunnene er litt anonym i drakt og farger, var det denne dama som var sjefen i denne delen av skogen.  Selveste sjefs casanovaen ble kjeppjaget av denne tøffe dama.