Bever-safari i Marnardal

En ung håpefull naturfotograf William Brynjelsen ble invitert til å stille ut ett bilde i skogen under Marnardals frilufts festival 8-12 juli.

https://www.facebook.com/Friluftsfestivalen

  Stor stas da ett av hans mange blinkskudd fikke henge til betraktning for publikum i denne delen av landet.

Stolt naturfotograf fremfor ett av hans mange blinkskudd.

Her var det aktiviteter for store og små, alt fra spikking, klatring, rapelering, kano og kajakk-padling til rafting i elva. 

Det størrste for William, var vel bever-safarien, der vi gled stille nedover elva og fikk oppleve beveren på nært hold

Forventningfulle deltagere på Bever-safari med Leiv Arne Åkset ( bakerst i kano)

En bever kom ut fra skogen, og gled ned o vannet, nesten uten å lage ringer i det speilblange vannet.

Vi gled litt for nære toleransegrensen til beveren, da plasket den med halen som en advarsel til både oss og andre beverene.

Fornøyde etter kveldens opplevelsene :-)

En av mange beverhytter.

En bever har ikke overlevd denne  våren, av hvilke årsaker er ikke godt å si.

Tydelig at den har ligget en stund i vannet, det kjentes på lukta konstaterte disse tre padlerne. 

Tobias Refsholt og Fredrik R.Wiig

To unge og håpefulle naturfotografer på bever-safari, som vi helt sikkert får se eller høre mer fra.

Vakkert og stillferdig

Velkomst komiteen

Hubro i natten

For noen dager siden fikk jeg oppleve hubro i sitt rette element i Sveios lynghei. Hubro, er nordens største ugle, og er stort sett bare aktiv på natta.  I disse lys nattetider, håpet jeg å få oppleve og fotgrafere hubro før det ble for mørt til fotografering.

Jeg fikk låne Kåre Gårder og Espen Gabrielsen sin kamuflasje, hvor de har foret hubroen med høner stort sett året gjennom i hele to år. Hubroen har vennet seg til både kameraklikk og blitz blink, men kommer på foringsplassen stort sett i de mørkeste timene av døgnet. Da blir lukkertidene veldig laaange og faren for uskarpe bilder er overhengende.

Som et gjennferd kom hubroen helt lydløst , og like lydløst som den kom , var den plutselig borte igjen

Utrolig opplevelse å sitte i mørket og høre hubroen rope sitt dype " Hooo-hooo. Plutselig sitter den der, bare ti-femten meter foran meg.  Som et gjennferd kommer den lydløst og nesten usynlig. Sitter en stund helt urørlig og bare stirrer rundt seg, før den hopper ned på en død høne som er lagt ut som lokkemat.

Plagsomme måker

Havørna er en rovfugl, og en måkeunge er derfor et potensielt bytte for ørna. Derfor er det ofte en hale med måker etter ørna når den er ute på jakt i områder hvor måkene hekker og har nyutklekkete unger.  Noen måker mer innpåslitne enn andre, som ikke går helt uanmeldt forbi ørna.  

Jeg har opplevd at ørna har "slått" til en litt for nærgående kråke med vingen, for så å fly bedagelig videre uten å affisere kråka noe mer, som satt igjen på et skjær og slikket sårene etter vingeslaget.

Her er det en svartbak som er få centimeter fra havørnas kvasse klør.

Friheten tilbake

Etter en ukes pensjon hjemme hos undertegnede, har havørna Solfrid kommet til hektene igjen,. Dermed var dagen kommet til at hun skulle slippes fri.

Hun hadde sannsynligvis forulykket i en høyspentlinje som krysser fjorden like ved der hun ble født tidligere i år. En lokal mann i området ringte meg, og fortalte om at en havørn ikke var i stand til å fly. Han kunne fange den inn og oppbevare den til jeg ankom.
Hun ble forsiktig fraktet i en noe trangt hunde-bur, for denne hunn-ørna var veldig stor. Vel hjemme hadde jeg et større bur, som hun uforstyrret kunne få jevnlig mat og komme til hektene igjen.

Etter bare ett døgn begynte hun å vise tendenser til å være i form igjen. Hun hang i netting veggene i buret og ristet, som om hun ville rive det ned. Det hørtes ihvertfall slik ut.

En uke og 5 store laks til livs kom dagen vi skulle slippe henne løs. Spenningen var stor; ville hun være i stand til å fly, og ville jeg klare å få tak i beina før hun satte klørne i hendene mine ?

Det var på håret at hun fikk satt klørne i låret mitt, men heldigvis klarte jeg å få kontroll på begge beina, og dermed fikk den unge havørna friheten tilbake.........

Fire dager senere, ser vi ørna i god form bare noen meter fra der vi slapp henne

.

Spurvehauk

Ikke hverdagskost å få fotografere  spurvehauk på jakt. Høstferien i begynnelsen av oktober tilbrakte jeg og guttungen to døgn i Dalen, hos Jostein Hellevik. Det ble mange tusen bilder, men de virkelige blinkskuddene uteble. Uheldig med været disse to døgnene, regn stort sett i ett sett.  Men opplevelsen var utrolig, så bildene får komme i annen rekke. 

Spurvehauken har funnet en utkikksplass, og speider etter et bytte.

Plutselig har spurvehauken sett seg ut et bytte og den er i lufta på brøkdelen av et sekund.  

full fokus på byttet når den letter

Det går så fort at både fotograf og autofokus ikke klarer å følge med.

Byttet klarer å sno seg unna angriperen, og jegeren flyr litt roligere forbi og ser etter andre byttedyr.

Nordlys

Det hender vel oftere enn vi aner at nordlyset flimrer over nordhimmelen vår på Haugalandet. 

Men ofte er det overskyet, så vi går glipp av dette flotte lys-showet.

I går kveld skulle jeg til å begynne å kikke gjennom en stor bunke regninger, så kimte det i telefonen min, og i andre enden hørte jeg min gode fotokamerat Kåre Gårder ivrig si at jeg måtte komme meg ut. Nordlyset flimret over himmelhvelvingen nord for Haugesund. 

Panikken rådet,  jeg måtte komme meg ut , og det fort. Men hva skulle jeg ta med av utstyr. Røsket med meg guttungen og masse foto-utstyr.  En halv time senere, var jeg på plass og klar til fotografering.  

Regningene får være ubetalt ennå en dag, får se om jeg får tid i morgen......

Guttungen William fikk en liten tyvstart, da jeg hjalp han med å rigget til fotoutstyret hans først.  

Jeg sleit med å få fokus, og det var noen paniske øyeblikk, da jeg så at lyset var på hell. !

Vannrikse

Har alltid hatt en drøm om å studere og få fotografert vannriksa.  Dette er en art som en stort sett ser veldig lite til, da den lever et tilbaketrukket liv ute i takrør-skogen.  Her i Haugesund er den en gjest i vinter-halvåret,  hvor vi stort sett bare hører den som en stukken gris i skumringen fra forskjellige vann i kommunen. 

Da jeg har en sønn,  som er i overkant ivrig etter å se på fugler, dyr og fotografere disse, blir det en ekstra inspirasjon for meg til å realisere gamle drømmer.

Et kamuflasjetelt ble satt i nærheten av der jeg hadde hørt flere vannrikser skrike i utkanten av takrør-skogen i et vann i hjemkommunen. 

Denne arten er en nokså sky fugl og holder seg ofte midt ute i takrør-skogen i vannet. Men når det skumrer, blir den litt mer aktiv og beveger seg til utkanten av takrør-skogen. Den første gangen jeg fikk fuglen på fotohold var det så mørkt  at jeg måtte fokusere manuelt, og skru iso-verdien til 3200. 

Slik er det som oftest vi ser vannriksa, godt gjemt innimellom vegetasjonen.

Tålmodighet er dyd, og etter noen laaange minutt fikk jeg hele fuglen på fotohold.

Om den synger eller lokker på andre vannrikser, vet jeg ikke, men den høres ut som en stukken gris i havsnød !!

Er ikke helt ferdig med denne arten, som er en utfordring å få på fotohold.